Skriftstørrelse: A- A+

Velkomne til FylkesFOTOarkivet i Møre og Romsdal

Det begynte med en sølvplate

Daguerreotypiet – verdens første anvendbare fotografiske prosess.

Hovedkilde:  Roger Erlandsen ”Nu tar jeg fra hullet”, om fotografiets første 100 år i Norge, 2000

Mandag 7. januar 1839 offentliggjorde det franske vitenskapsakademi oppfinnelsen av fotografiet. Franskmannen Louis J.N. Daguerre var den første som greide å fiksere bilder, de optiske fenomenene Aristoteles hadde beskrevet mer enn 2000 år i forveien. Det hadde gått nesten 350 år fra tegneapparatet ”Camera obscura” kom i bruk på 1500-tallet til bildene av mennesker nå så å si skapte seg selv, kunne fikseres og i 1839 få evig liv. Dermed var en gammel drøm om å bevare, og bli bevart og husket til evig tid oppfylt. For det var vel det som var meningen med fotografiet?

Allemannseie

Nyheten om fotografiet spredte seg som ild i tørt gress. Allerede en drøy måned etter offentliggjørelsen var magien formildet til den unge norske nasjon gjennom en av hovedstadens ledende aviser. 19. august 1839 kjøpte den franske stat like godt Daguerres patent og skjenket oppfinnelsen generøst til hele verden. Begynnelsen til fotografiets eventyrlige utvikling var lagt.

Allerede i oktober 1840, drøyt ett år etter at daguerreotypiet var blitt offentlig tilgjengelig, ble det første daguerreotypiet vist i Bergen.et er typisk for den første fasen i fotografiyrkets historie at fotografene måtte besøke et relativt stort geografisk område for å kunne livnære seg. Norge manglet tilstrekkelig store konsentrasjoner av de befolkningsgruppene som hadde mulighet til å kjøpe deres dyre produkter.

Fotografene var ikke fastboende, men omreisende daguerreotypister. I første omgang var det tyskere og engelskmenn som stort sett fulgte de vanlige, offentlige kommunikasjonslinjene, dvs. med båt langs norskekysten. De vanligste stoppestedene var Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Christiania (Oslo), men bare hver tredje uke fram til 1850.

Ingen Daguerrtypist i Kristiansund?

FylkesFOTOarkivet har registrert to daguerretypier på Nordmøre. Det første eksemplaret stammer fra Gamle Kvernes bygdemuseum og ble registrert og reprodusert av FylkesFOTOarkivet i 2001. Det er et portrett av en ukjent mann.  Dateringen er usikker.

Det andre kom som gave fra Lunden Kloster i Oslo til Nordmøre Museum i 2010. Denne daguerreotypien er  datert 1955 og er det eldste bildet som finnes av klippfiskeksportør Nicolay H. Knudtzon III og hans første hustru Marie.

Det er mulig at det var Ålesunds første fotograf, apotekeren Claus Peter Knudsen (1826-1896) som sto bak kamera den gang. Han reiste en del langs kysten og bød fram sine tjenester, men reisene gikk helst sørover. Knudsen slo seg etter hvert ned i Christiania. Denne daguerretypien er restaurert av Preus museum, bekostet av SpareBank1 Nordvest.

En 3-delt prosess

Fotohistorien er på en måte en treleddet utviklingsprosess med film, linse og fotoapparat. Daguerrotypiet var den aller første filmen, materialet der motivet – bildet blir til, frosset fast til evig tid. Utviklingen av linsa, optikken historie, er et svært kapittel.  Linsa var den klart dyreste delen på kameraet. Fotoapparat var egentlig bare boksen om man vil, det mørke rom som ”Camera obscura” faktisk betyr.

(Et enkelt bokskamera hadde ikke engang linse, bare et lite huill i boksen. Nostalgikerne blant oss fotografer bruker i dag gjerne et bokskamera med et bitte lite hull uten linse, et såkalt ”Pinholecamera”. Med slike tar vi små uskarpe bilder som henges på store gallerier.)

Vi markerer oppfinnelsen av selve lagringsmediet, materialet som fanger opp energien i lysstrålene.

Filmen

Lagringsmediet har ”vi” alltid kalt film. Vi måtte stadig kjøpe ny film for å ta nye bilder. Helt til vi for et 10-år siden begynte å kalle det digitale bilder. Siden har vi kjøpt nesten evigvarende minnebrikker vi kunne fylle og tømme, fylle og tømme med bilder vi ikke lenger bevarer på samme måte som før. (Vi er blitt forbrukere av bilder. Bilder er blitt konsum. Vi tar ”selfies” - selvportretter med mobilen - og sender ikke bare i øst og vest, men nord og sør også. Fotografiet holder likevel stand som det viktigstige medium for å dokumentere og bevare minner.

Før het film glassplater. Ole Olsen Ranheimsæther og de første generasjoner Engvig i Kristiansund brukte glassplater. Før det igjen het film og glassplater det samme som oppfinneren. Daguerrotypiet (ikke så lett å uttale) var Louis Daguerre sin fotografiske oppfinnelse. Derfor fikk det selvsagt hans navn.

Da engelskmannen William Henry Fox Talbot få år senere begynner sine eksperimenter med papir som er gjort lysfølsomt med sølvklorid og fant opp den første anvendelige prosessen for å mangfoldiggjøre bilder gjennom kopieringsteknikk, fikk disse bildene selvsagt navnet Talbotypier.

Våte og tørre glassplater

1 1850-årene blir papirnegativet til Talbot byttet ut med glassplaten som base for lysfølsomt sølvsalt. Da går det ikke lenge før Daguerreotypiet er utkonkurrert. Vi får en bedre detaljrikdom, man kan lage så mange kopier man vil. Våtplatene som de het måtte prepareres og være våte under fotograferingen. Fotografen måtte preparere platen selv og fotografere umiddelbart. Platen måtte også fremkalles med en gang før den tørket.

Betydelig enklere ble det da fabrikkfremstilte tørrplater kom i 1854. Nå kunne fotografene kjøpe fotografiske glassplater i ulike størrelser og sette de inn i kassett og kamera og fotografere direkte uten preparering. Platen kunne de fremkalle etterpå, når det måtte passe. Flere kunne bli fotografer og flere kunne bli fotografert. Å få tatt bilde av seg ble betydelig billigere. 1800-tallets ”russekort”, visittkortbildene i ca. 9x6cm montert på papp, ble en populær artikkel og allemanseie. Det tok nærmest helt av i 1880-årene og fotoarkivene våre flommer over av portretter og visittkortalbum fra denne perioden og fram til ca. 1920. Heldigvis!

Nitratfilmen

1 1878 kom film på enklere, gjennomsiktig myk cellulose nitrat base der gelatin ble brukt som bindemiddel for de ørsmå lysfølsomme sølvsaltkrystallene. Kodak lanserte rullefilmen i 1885 og sitt eget bokskamera i 1888.  Brownies fra Kodak hadde til langt ut på 1900-tallet en helt annen betydning enn Brownies i dag! Amatørfotograferingen var et faktum. Dermed var utviklingen av selve filmmaterialet faktisk ført fram til dagens metode. 

Glassplatene holdt imidlertid stand og var det foretrukne materialet hos de profesjonelle fotografene. Holdbarheten var uovertruffen (så lenge ikke plata ”sprakk” - ble knust). Retusjering, en selvfølgelig og viktig og tidkrevende del av etterbehandlingen av portrettene var vanskelig å utføre på de plastlignende negativene. Dessuten var film i litt større formater uegnet i  fotografenes fotoapparater.

Først på 1930-tallet måtte de tunge glassplatene vike for enklere film. Den selvdestruerende og svært brannfarlige nitratfilmen var populær, men ble heldigvis avløst av en brannsikker, men like fullt selvødeleggende acetat plastfilm rundt 1950. Filmen ble merket ”safety film” og er det dominerende filmmateriale i FylkesFOTOarkivet sine arkiver etter krigen. Først når polyester blir basematerialet for filmen fra ca 1955 kan vi snakke om et skikkelig holdbart filmmateriale som kunne konkurrere med glassplata.

Fargefilmen

Vi har her kun sett litt på utviklingen av filmen, i hovedsak det vi kaller negativet og som ble brukt til å lage ett eller flere bilder i svart/hvitt. Teknikkene for å fotografere i farger var tidlig kjent. Allerede i 1907 kommer den første kommersielt fremstilte fargefilmen på markedet.

Ser vi bort fra fargefotografering med lysbildefilm (dias), fikk ikke fargefotografiet noen særlig allmenn utbredelse før på midten av 1970-tallet. Da falt prisen på fargebilder. Vitende eller uvitende om fargefotografiets dårlige holdbarhet, ingen ville lengre ha svart/hvitt bilder av barna hengende på veggen eller ferieminner i album med mindre de var i farger.

Fra sølvkorn til fotoceller

Helt siden Dagerres dager for 175 år siden og fram til dagens elektroniske bilder der et 10-talls millioner bittersmå fotoceller fanger lyset, har hemmeligheten vært knyttet til sølvsaltenes evne til å la seg sverte av lyset. Sølvjodid, sølvklorid og i særdeleshet sølvbromid har i nesten hele fotografiets historie vært forutsetningen for å kunne tegne med lys.

Med digitale bilder er vi på en måte er vi tilbake til Daguerre sin start med en direkte prosess uten å gå veien via negativet. Forskjellen er ”bare” at vi kan kopiere og spre bildet i så mange 100% identiske eksemplarer vi vil, og det er nesten gratis. Daguerreotypiet var unikt. Det finnes bare ett eksemplar – det var dyrt og er dyrt om man vil skaffe seg et eksemplar i dag også

9. august 1839 da den franske stat kjøpte patenten og ga Daguerre en årlig livrente på 6.000 franc regnes formelt som fotografiets offisielle "fødselsdag". Hele tiden vel vitende om at det egentlig var en av Daguerres nære forskervenner, Niephore Niepse, som hadde eksperimentert seg fram med å lage bilder av virkeligheten. Han hadde benyttet asfalt som kjemisk substans for å fastholde bildet. Teknikken var egentlig ikke særlig anvendelig. Niepse bruke hele dagen på å ta et eneste bilde. Så lenge holdt ikke folk ut å sitte rolig. Det fikk holde med Daguerre som ”kun” brukte 3- 30 minutter i sterkt solskinn få å forevige.  Det var det verd for de som hadde god råd. For nærmere et evig liv – om enn på jorden – kunne man neppe komme med en månedslønn i de dager heller.)

(Denne artikklen ble nesten i sin helhet trykket i Tidens Krav 7.1.2014 og som kronikk i Sunnmørsposten samme dag ifbm. fotografiets 175-årsdag.)

Ragnar H. Albertsen, FylkesFOTOarkivet - Interkommunalt arkiv Møre og Romsdal

 

FAKTA

I 1839 oppfant Louis Daguerre en teknikk for produksjon av fotografiske bilder. De ble kalt Daguerreotypier. eknikken ble brukt fram til ca 1860.

En forsølvet kobberplate ble plassert i en boks med jod. Joddamp reagerer kjemisk med sølv til sølvjodid som er lysfølsomt. Kobberplaten med lysfølsomt sølvjodid ble deretter lagt i en holder og plassert i et camera obskura på det sted bildet var fokusert. Eksponeringen tok sin tid, selv i sterkt solskinn opptil 30 minutter.

Platen/bildet ble deretter framkalt i kvikksølvdamp og til slutt fiksert, gjort holdbar i en løsning med natriumsalter. Til slutt ble bildet forsiktig skyllet med destilert vann.)

Preus museum har registrert ca 400  Daguerretypier i Norge. Nesten 150 av disse eies av Gamle Bergen museum. Det er mest enkeltportretter med ukjente personer. Mange av Daguerretypiene er kjøpt i utlandet.

Portretter, bilder av en person dominerer. Man måtte sitte i ro i flere minutter når bildet ble tatt.

Voldingen Roger Erlandsen, direktør på Akershus fylkesmuseum, er en av de som har gravd seg dypest ned i historien om Daguerretypiet. Hans verk ”Nu tar jeg fra hullet”, om fotografiets første 100 år i Norge, kom ut i 2000. Boka er vår viktigste kilde til den norske fotohistorien.

Pratisk talt hele fotografiets historie - fra camera obscura til Instagram  - ligger ”ute på nett”. ”Nasjonal digitalt læringssenter” har en flott kortfattet filmsnutt med fotohistorie på ”YouTube”.  Samme sted finner du også en oppskriftom du vil  ”lage” deg en Daguerretypi om du har tilgang til et godt billedbehandlingsprogram.

TIPS: På Nasjonal dogiotal læringsarene - http://ndla.no/nb/node/123786?fag=54 - kan du ”lage” deg en Daguerretypi om du har tilgang til billedbehandlingsprogrammet ”Photoshop” og lese Fotografiets historie fra camera obscura til Instagram

 

Kjelder:

Roger Erlandsen ”Nu tar jeg fra hullet”, om fotografiets første 100 år i Norge, 2000

Norges Fotografforbund: DET BEGYNTE MED EN SØLVPLATE, Fotografiet 150 år 1839-1989